Nokre meinte sex var synd, at det var kvinna si rolle å vere dydsideal, medan andre meinte at seksuelt avhald førte til bleiksott og at alle måtte ha samleie to gonger i veka for å halde seg sunne. Bjørnson meinte at folkeslag som heldt seg til monogamiet var sterkare og meir vitale enn dei som praktiserte det han kalte «mangegifte». Dessutan meinte dei fleste at onani var «sjølvsmitting» og at homofili var ein mental sjukdom eller perversjon. Nokre meinte at alle burde vere seksuelt avhaldande før ekteskapet, andre støtta den frie kjærleiken, medan svært mange støtta den gamle borgarlege dobbeltmoralen, som sa at ein måtte sjå gjennom fingrane med prostitusjon, mellom anna. Kva så med vår eiga tid? Er det riktig å si at fridomen har sigra på det seksuelle området, eller lir vi framleis under ein undertrykkande seksualmoral? Kan vi, når det kjem til stykket, begrunne våre standpunkt om korleis sex og samliv bør organiserast, eller vil vår eiga tid ta seg like underleg ut for historikarar i framtida som attenhundretalets debattar gjer det på oss?

Litteraturforskar og kritikar Frode Helmich Pedersen er aktuell med essayboka «Å være mot sin tid». Han held foredrag om historie og seksualmoral.